Om refleksjoner i romjulen

Av advokat John Christian Elden (H) (Bistandsadvokat i Tengs-saken)

(Publisert i Dagsavisen 30.12.22 som tilsvar til leserinnlegg av Bjørn Olav Jahr)

Bjørn Olav Jahr er bekymret for at den nå tiltalte 52-åringen i Tengs-saken ikke utsettes for hardt nok press fra bistandsadvokat Elden, og synes å begrunne dette med at jeg tidligere har bistått samme mann. Da 52-åringen ble arrestert for drapet på Birgitte Tengs i 2021, ba han politiet kontakte meg for å bistå han. Noe jeg måtte reflektere over, men avslå da jeg allerede bisto familien til avdøde. Noe jeg hadde gjort siden 1998.

Jahr skiller prisverdig snørr fra bart når han selv sjekker ut den bistand vi som bistandsadvokater har gitt 52-åringen i det han kaller «andre saker», men mener at det er en form for dobbeltrolle at jeg i 2001 bisto 52-åringen som bistandsadvokat da han var fornærmet i en straffesak mot en politiansatt.

Politimesteren i Haugesund anmeldte den politiansatte for brudd på taushetsplikten. Jeg ble anmodet om å se på spørsmålet som bistandsadvokat for den fornærmede 52-åringen, og gikk på samlet 2 timer gjennom saken og avga en vurdering om reglene om taushetsplikt og erstatning, og svarte politiet i et brev om dette. Jeg opptrådte ikke som bistandsadvokat for 52-åringen i selve straffesaken mot politisekretæren, den rollen tok påtalemyndigheten selv.

Ryfylke tingretts avsa dom av 2. oktober 2001 der påtalemyndigheten fremmet krav for 52-åringen, og nedla påstand om erstatning og oppreisning som følge av brudd på taushetsplikten. Politisekretæren ble frifunnet. Retten fant at hun med forsett hadde brutt taushetsplikten, men kom til at hun hadde opptrådt forsvarlig ved kun å gå til en advokat og dommeren i straffesaken med sine observasjoner. Om hennes bevismateriale bemerket retten videre at

«Retten finner at de opplysninger tiltalte i denne saken satt inne med nok kan ha hatt betydning for skyldspørsmålet i Tengs-saken, men at de neppe var av en slik karakter at de kunne godtgjøre at fetteren var uskyldig.»

Staten tok likevel ansvaret for taushetsbruddet, og dekket kostnadene til den fornærmede 52-åringen etter dommen.

Det var altså ingen rettssak mot 52 åringen der han var beskyldt for å ha noe med Tengs-saken å gjøre, og det var ikke slik at opplysningene politisekretæren hadde hentet frem ble ansett å ha noen direkte betydning hverken for fetterens skyldspørsmål eller for Tengs-saken som sådan.

For øvrig er det kanskje greit å minne både Jahr og leserne om at en advokat har et krav på ikke å bli identifisert med sine klienter, og at advokatene ikke har noen selvstendig mening om de saker som behandles. Høyesterett har derfor fastsatt habilitetsregler for hvor lang tid det bør gå før en dommer vil være habil til å behandle en sak mot en tidligere klient, og vist til at det i samsvar med teorien normalt bør gå mer enn 2 år (Holship-avgjørelsen fra 2016) før man igjen er habil.

Når 52-åringen 20 år etter at han var offer for kriminalitet og snakket med meg sist gang, blir arrestert i Tengs-saken, er det klarligvis ingen dobbeltrolle for meg som advokat. Bistandsadvokaten gjør bare det enhver advokat og aktor skal og bør gjøre, ikke konstatere noe om skyldspørsmålet før det foreligger en dom i saken – enten i straffesaken eller den sivile saken. I likhet med våre klienter, avventer vi rettens avgjørelse før det selges noe skinn i denne saken. Flere burde benytte romjulen og reflektere over det å treffe egne og forhastede avgjørelser i forkant av domstolen.

* * *

Av advokat Erik Lea (Bistandsadvokat i Tengs-saken)

Jeg tiltrer det min kollega og med-bistandsadvokat John Christian Elden har skrevet. Dog er jeg neppe så imponert over Jahr som Elden synes å være i sin innledning. Det får nå så være.

Dog vil jeg kort påpeke at jeg har bistått Karin og Torger Tengs siden sommeren 1995. Jeg har etter beste evne forsøkt å ivareta de begge gjennom alle disse ca 27,5 år og jeg har også forsøkt å formidle deres synspunkter, meninger og oppfatninger. Jeg har aldri noen gang prøvd å sensurere deres meninger, men gjennom alle disse år meddelt media hva de mener, tror og håper. Og det har aldri vært de to foreldrene som har kontaktet media.

De har til stadighet blitt kontaktet av journalister, serieprodusenter og «forfattere» og spurt om å gi kommentarer til all verdens mer eller mindre fornuftige spørsmål. Dette har de latt gå gjennom meg og jeg har formidlet det de ber meg formidle videre. Det håper og tror jeg at jeg har klart.

Hva Jahr måtte mene om dette bryr jeg meg lite om, og mine klienter bryr seg ikke i det hele tatt. De ønsker avklaring og svar på hva som skjedde natt til 6. mai 1995. Og de ønsker fred!

Fred for seg selv, for sin datter og for alle som har lidd fortjent eller ufortjent. Hvem det er har de dessverre ikke full oversikt over. Kanskje de aldri får det.