DEBATT: Det synes å være et godt stykke fra teori til praksis
Publisert: 22.09.2022
Etter at rettstilstanden ble klarlagt av Høyesterett, har jeg gjort noen erfaringer om hva som skjer i praksis ved gjennomgang av en siktets digitale enheter og respekten for beskyttelsen av kommunikasjon mellom advokat og klient.
Av advokat Kim Ellertsen (H), partner i Elden Advokatfirma AS
(Først publisert på Rett24 22. september 2022)
Rettstilstanden er at en egen avdeling i politiet kan gå gjennom digitale enheter og slette eller sperre opplysninger som er vernet av taushetsplikt som det hefter bevis- og beslagsforbud for. Regulatorisk reguleres dette nå av Riksadvokatens direktiv av 9. juni 2021.
Det som er urovekkende, er at jeg i egne saker har sett at Riksadvokatens direktiv ikke etterleves.
Jeg har i to saker sett at politiet har brutt taushetsplikten, noe som rammes av straffeloven § 209, jf. bestemmelsen selv, og avsnitt 69 i Høyesteretts avgjørelse.
Konkrete eksempler
Det første eksemplet er at politiet har sikret opptak av samtaler mellom advokat og klient i en avhørssituasjon. Det er ikke mulig for meg å forklare hva som faktisk har skjedd, men jeg observerer følgende i den aktuelle saken. Jeg oppfatter situasjonen slik at klienten er i avhør og det startes et lydopptak. På et tidspunkt ønsker siktede en samtale med sin advokat, noe som naturligvis blir innvilget. Lydopptaket blir imidlertid ikke slått av. I etterkant mottar forsvarer sakens dokumenter uten lydopptaket. Det kan også nevnes at lydopptaket i seg selv er et saksdokument, jf. HR-2017-274-U. Vi får oversendt det skriftlige resyme av avhøret.
Så langt alt vel. Jeg og min kollega ønsker imidlertid å høre gjennom lydfilen i avhøret, og det er da vi oppdager at samtalen mellom vår klient og dennes tidligere forsvarer er med på opptaket. Et opptak med advokatsamtaler skal etter hva jeg forstår ikke eksistere i politiets sak. Om det hadde vært snakk om digital informasjon skal dette lagres separat som taushetsbelagt informasjon skal slik forutsatt av høyesterett, jf. avsnitt 4:
«I forbindelse med etterforskningen har politiet sikret seg en rekke av siktedes databærere, både PCer og mobiltelefoner. Det er laget sikringsfiler av innholdet på de ulike enhetene. Sikringsfilene er lagret på en server der bare politiets Enhet for digitalt politiarbeid (DPA) har tilgang. Databærerne oppbevares i forseglet emballasje på et eget beslagsrom.»
All den tid opptaket ikke er slettet, antar jeg samme fremgangsmåte ville være formålstjenlig.
Etter hva jeg skjønner, er det resyme forsvarer mottok et sammendrag av avhøret basert på lydopptaket. Det sier meg at den som skriver sammendraget har hørt på opptaket, men ikke hensyntatt at det er deler av det som er underlagt beslagsforbud. Det må i en slik situasjon være lov å konkludere med at rapportskriver har hørt på opptaket og objektivt sett satt seg inn i opplysninger underlagt taushetsplikt.
Det andre eksemplet er om mulig mer alvorlig. Det gjelder politiets gjennomgang av en siktets mobiltelefon. Det i seg selv er ganske vanlig. Det er også vanlig at politiet henter ut opplysninger de selv mener er relevant for saken. Opplysninger som blir en del av sakens dokumenter. Det er naturlig å konkludere med at etterforskere og politiadvokat som har ansvar for saken har satt seg inn i opplysningene i forbindelse med den relevansvurderingen jeg legger til grunn at de foretar.
I mitt eksempel har politiet inkludert i sakens dokumenter e-poster og kommunikasjon mellom den siktede han hans advokat. Det er kort forklart ikke lov. Etter mitt syn er en slik handling et klart brudd på bevis- og beslagsforbudet. Vi oppdager dette da vi mottar sakens dokumenter. I saken ligger det en rekke e-poster mellom siktede og dennes advokat. De er gjennomgått da jeg ser at det er en samlerapport om innholdet i kommunikasjonen skrevet av en tjenesteperson i politiet.
Kan ikke avlæres
Når slike hendelser oppdages må etterforskere og politiadvokaten som har saken fratre videre behandling av saken, jf. straffeprosessloven § 60 på grunn av habilitet. Det grunner i det samme jeg prosederte på i Høyesterett – at kunnskap som er ervervet ikke kan avlæres. Inn i saken må nye uhildede ressurser som ikke vet noe om innholdet i advokatkommunikasjonen.
Når jeg når har opplevd to brudd på sentrale rettigheter for den siktede på så kort tid er det grunn til å tro at dette skjer i en langt større skala. Det er grunnen til at jeg ønsker å dele min erfaring med mine kolleger slik at vi alle kan være særlige oppmerksomme i slike situasjoner.
Relaterte artikler
Se alle artikler